Svenska företag i Colombia

Skanskas kraftverksbygge

BARN&UNGDOM I COLOMBIA:

Fakta och statistik, reportage och vittnesmål över en dramatisk situation för den unga generationen.

KAMPEN FÖR FACKETS  ÖVERLEVNAD I COLOMBIA:

Reportage under 15 års bevakning av den fackliga rörelsen i Colombia av journalisten Dick Emanuelsson, ansvarig utgivare för ANNCOL.

1998:
Reportage från FARC-gerillan

"Gerillan är vårt enda försvar mot mördarna"
(kortare version publicerad i Aftonbladet-Söndag 27 dec. 1998)

Två månader hos
gerillan i Colombia

Kvinna i  gerillan:"Varför skulle inte vi kunna måla våra läppar röda"?!

1988:
REPORTAGE FRÅN DEN COLOMBIANSKA GERILLAN:

 * Tre dagar på hästrygg på väg mot gerillan

* Så lever gerillan

* Latinamerikas levande 'Che Guevara'

* "Colombias folk är på väg att vakna"

* Länkar-Enlaces

COLOMBIA, en kommentar februari 2000

Av Thomas Johansen

Sist onsdag kom representanter for de viktigste stridende partene i Colombia til Norge: Kommandant Raúl Reyes og fem andre representanter for geriljaen FARC - Colombias væpnede revolusjonære styrker. Og representanter for colombianske myndigheter,  anført av fredskommisjonær Victor G. Ricardo. I to hektiske vinteruker har Latin-Amerikas sterkeste geriljahær på den ene siden, og verdens tredje største mottaker av amerikansk militærstøtte på den andre siden, flyttet fredsforhandlingene sine til Sverige og Norge.  De skal bl.a. studere nordisk blandingsøkonomi som et mulig svar på geriljaens krav om en økonomisk omveltning i landet. Kan dette føre til noe - og i så fall til hva? Og hva må skje i Colombia for at det skal bli fred?

Colombia er et av verdens mest voldelige land, mest kjent for kokadyrking men også som El Dorado fra den spanske kolonitida, som et land som er rikt på naturressurser. Det har det tredje største biologiske mangfoldet i verden, er blitt oppdaget av store internasjonale interesser (bl.a. Britisk Petroleum, amerikanske banangiganter og svenske Skanska) og har 15-20 millioner fattige (halvparten av befolkninga). Colombia ynder å kalle seg Latin-Amerikas eldste demokrati, men er herjet av paramilitære - støttet av eller tolerert av hæren og amerikanske militærrådgivere. I dette ”demokraturet”er  ca. 4000 medlemmer av venstrealliansen Uniòn Patriotica (UP) blitt drept på 10 år. Alle UPs presidentkandidater har mista livet - unntatt den siste, som dro i eksil før valget. I dette landet med 36 millioner innbyggere og omkring 1 000 kommuner, kontrollerer geriljabevegelsene FARC og ELN de facto halvparten av landsbygda. 

Norge har drevet fredsmekling før. Det har også Jan Egeland, som for tida er FNs representant i Colombia. Norge nyter stor tillit fordi vi har få eller ingen økonomiske interesser i Colombia. Det samme var tilfellet i Guatemala. Også derfra ble geriljaledere og generaler hentet til Oslo for å forhandle. I Guatemala ble det fred, men den dag i dag er det ikke blitt rettferdighet. Jorda er ikke omfordelt mellom godseiere og landarbeidere. Fattigdommen og kriminaliteten er minst like utbredt som før. De skyldige for massakrene fra 1950-tallet og fram til fredsavtalen går fri. Kanskje ble det ikke gjort nok for å sikre rettferdighet, da forhandlerne sikret freden?

Colombia er ikke Guatemala. Ikke minst fordi geriljaen er sterk og på offensiven. Men også fordi undertrykkingen av arbeiderklassen er så massiv og fordi antall politiske drap er så mange (over 1 800 mennesker ble ifølge Colombias folkeombudsmann drept i 402 massakrer det siste året) at venstresida ikke har noe å tape på væpna kamp.  I dag er det forbundet med større livsfare å være politisk aktivist i Colombias storbyer eller fagforeningsaktivist ved plantasjer eller oljeinstallasjoner, enn det er å være geriljasoldat i fjellene.  To eksempler: Studentlederen Gustavo Marulanda ble 7. august 1999 skutt ned og drept av en paramilitær dødsskvadron ved inngangen til Universidad de Antioquia i Medellin. Han hadde - etter to tidligere mordforsøk - stått fram på colombiansk TV i et forsøk på å stoppe galskapen. Men de paramilitære kontrollerer universitetene i landets nest største by, og Gustavo fikk bøte med livet for å ha jobbet for bedre vilkår for studentene. I januar i år fikk fagforeningslederen Alvaro Remolina en advarsel: To av hans familiemedlemmer ble drept av paramilitære. En tredje ble ”forsvunnet”, som innebærer det samme.  

Drapene på politiske aktivister i Colombia finner sted i dag, samtidig som det forhandles om fred både i Norge og i provinshovedstaden San Vicente de Caguan i et område på størrelse med Sveits som myndighetene har overdratt til FARC-geriljaen.  Krigen raser også videre, bl.a. i området El Castillo i fylket Meta, hvor lokale bønder har observert paramilitære i tospann med hæren. Fattigdommen er også sterkt tilstede i dag, den møter vi i slummen i åssidene rundt Bogota, Medellin og alle andre storbyer i landet.  USA pøser inn penger (1 600 millioner dollar for 2000-2001) - ikke til fattigdomsbekjempelse men til militærutstyr og kamp mot det de kaller ”narkogeriljaen”. Det gjør at freden blir enda lengre borte. Når Norge nå tilbyr hjelp i fredsforhandlingene i Colombia, reiser det spørsmålet om man kan være nøytrale slik som det forventes av fredsmeklere.  Dersom Norge ikke tar stilling til overgrepene mot menneskerettsaktivister, studenter, fagforeningsledere og politikere på venstresida, svikter man grunnleggende idealer. Norge må stå på 20 millioner fattige colombianeres side for å følge opp fagre ord i internasjonale fora om retten til mat, helse, bolig, utdanning og et godt liv.

FARC-geriljaen krever sosial og økonomisk utjevning, respekt for menneskerettighetene, stopp i IMFs strukturtilpasning og markedsliberalisering av Colombia, nasjonal kontroll over naturressursene og økonomiske programmer for å løfte bøndene ut av dagens system hvor de må dyrke koka for å overleve. Man kan vanskelig forholde seg nøytralt til slike krav - uansett hvor uenige vi kan være i de virkemidlene som den væpna delen av Colombias venstreside har valgt for å oppnå sine mål. Dersom det oppnås fred uten at det oppnås rettferdighet, er det fordi geriljaen er blitt tvunget i kne eller fordi de er blitt lurt. Da har Norge et medansvar, og freden vil heller ikke vare. Langsiktig oppfølging og hjelp til Colombia, motstand mot USAs militærhjelp og bremsene på for IMF er noen ingredienser i en vellykka fredssalat - sammen med klar fordømmelse av massakrene og krav om at de som i dag eier Colombia må gi fra seg sine privilegier. Uten rettferdighet - ingen ekte fred.

Thomas Johansen er medlem av Internasjonalt Utvalg i SV og av Sosialistisk Ungdoms Colombiagruppe